HYSJ - tjenestene står bak

Foto: Forsvaret/motparten

Tekst: Jesper Enerstvedt

Dato: 01.10.23

LEDER-ARKIV

SE KARIKATUR TIL DENNE ARTIKKELEN

Har vestlig presse blitt et enkelt offer for de hemmelige tjenestenes avdelig for politisk krigføring og propaganda? Ja, skal vi tro den tyske eks-forsvarsministeren Harald Kujat. Han mener man har påfallende mange artikler der man viser til “sikre kilder” og “sensitiv etterretning”, men som i virkeligheten er dokumenter konstruert av de hemmelig tjenestene for å bli lekket.

Lutvann

Etterretningstjenesten, tidligere Forsvarets etterretningstjeneste, også kalt E-tjenesten, er Norges sivile og militære utenlandsetterretningstjeneste, og har ansvaret for all etterretningsvirksomhet i Forsvaret. De holder til ute i skogen, nærmere bestemt på Lutvann utenfor Oslo. Sjefen for Etterretningstjenesten er direkte underlagt Forsvarssjefen.

Stille i skogen

Det er tvilsomt hvor mye desinformasjon e-tjenesten i Norge prioriterer å lekke til norsk presse. Derfor må journalistene som oftes ta den lange veien over dammen til USA, der de hemmelige tjenestene nesten har latt det gå sport i å lekke til utvalgte medlemmer i det amerikanske pressekorpset.

Ser til USA

Norske nyhetsmedier må ofte nøye seg med tredje-hånds-opplysninger, som oftest fabrikert av USA, men av og til også av MI6, Storbritannias etat for utenriksetterretning, tyske MAD, det tyske forsvarets sikkerhetstjeneste, og dessuten franske DGSE. (Direction générale de la Sécurité extérieure.

Orden hjemme

Det er strengt forbudt for ansatte i forsvaret, departementene og regjeringen å levere fra seg "sensitiv etterretning". Det regnes som spionasje. Har norske aviser og CNN kontakt med en mengde bekymrede utro tjenere som Snowden? Eller flommer det over av personer i forsvaret som ikke er så nøye med å bryte taushetsplikt og sikkerhetsklarering? Absolutt ikke. Dette er et presse-problem. Det er svært tvilsomt at man på Lutvann morer seg med å sende tullerapporter i retning Akersgata. Det overlater de til amerikanske kolleger.

Vis varsomhet

“Sensitiv etterretning” er opplysninger som juridisk sett er spionasje i Snowden klassen dersom de blir utlevert til fremmede. I tilfeller der pressen blir tilbudt slike dokumenter bør pressen vise ekstrem varsomhet og tilbakeholdenhet, fordi det mest sannsynlig er en etterretningstjeneste som står bak. Dagbladet trykket for eksempel en førsteside med tittelen "atomalarm" på bakgrunn av tredjehåndsinformasjon i form av såkalt "sensitiv etterretning".

Varsler

Edward Joseph Snowden jobbet for National Security Agency. Han leverte fra seg "sensitiv etterretning", og ble straks anklaget for spionasje. Det er for de aller fleste menneser helt logisk at man blir anklaget for spionasje, - dersom man har undertegnet erklæring om taushetsplikt, og likevel leverer fra seg dokumenter som tydelig er merket med top secret eller "sensitiv etterretning".

Propaganda

Når norske aviser referer til “sikre kilder” og “sensitiv etterretning” er det ikke snakk om utro tjenere, varslere, eller spioner. Norske aviser serverer folk propaganda, som ikke står noe tilbake for russisk eller kinesisk propaganda. Det løper ikke mengder av ansatte på rundt på verken Lutvann eller i det norske forsvarsdepartementet som deler ut “sensitiv etterretning” i hytt og gevær. Dette må de norske journalistene som oftest låne fra amerikanske kolleger, som synes å bade i en endeløs strøm av dokumenter med “sensitiv etterretning”.

Ikke jakt

Forskjellen på en spion og en varsler er at spionen leverer dokumentene til utenlandsk etterretning, mens varsleren leverer dokumentene til for eksempel presse i eget land. Men rent juridisk er det ikke tvil om at begge deler er spionasje, fordi man har undertegnet et dokument om taushetsplikt. Det er myndighetenes plikt og oppgave å straffeforfølge både spioner og varslere. Det vil alltid bli innledet en intens jakt på kjente varslere og spioner. Derfor er det påfallende at det aldri innledes noen som helst jakt på norske avisers utro statstjenestemenn som gir fra seg gradert “sensitiv etterretning”. Det er selvsagt fordi disse ikke eksisterer.

Forræder

Speakeren i Representantenes hus, republikaneren John Boehner, kalte Snowden en forræder. Demokraten Dianne Feinstein, som leder Senatets etterretningskomité, har også kalt lekkasjen «en forrædersk handling». Snowden ga dokumentene til en journalist ved navn Julian Assange, som mottok "sensitiv etterretning" og også han ble straffeforfulgt.

Ingen spioner

Men hver gang norske medier plutselig er i besittelse av “sensitiv etterretning” er det ingen som skriker opp om forræderi, verken her hjemme eller i utlandet. Det er fordi det ikke er noe forræderi. Det er bare et spill for galleriet, og de hemmelige tjenestene som benytter pressen til å servere deg propaganda. Dersom en journalist hadde fått tak i virkelig “sensitiv etterretning” som det ikke var meningen at han skulle ha, ville alle etterretningstjenestene satt himmel og jord i bevegelse for å fange spionen som hadde gitt fra seg dokumentene.

Leker agenter

Journalisten Julian Assange havnet i høysikkerhetsfengselet Belmarsh i London. Der var han absolutt ikke trygg. I juni 2022 besluttet Storbritannias innenriksminister Priti Patel å godkjenne en utlevering til USA. Saken viser at journalister ikke kan ta imot "sensitiv etterretning" uten å bli straffeforfulgt for dette. Hvordan kan det da ha seg at norske aviser kan vise til mengder av dokumenter med "sensitiv etterreting" nesten hver eneste uke uten at dette får noen som helst konsekvenser? Det er fordi at den “sensitive etterrettningen” er konstruert av de hemmlige tjenestene for å bli lekket og gjengitt av dumme journalister som leker hemmelige agenter.

Det tredje alternativ

Når norske aviser ofte refererer til dokumenter med "sensitiv etteretning" så spør selvsagt oppvakte lesere seg om hvor disse kommer fra. Enten har avisene en mengde varslere som Snowden, eller så har man fullstendig sluttet å bry seg om taushetsplikten i forsvarskretser. Begge deler er lite sannsynlig. Det er derfor svært nærliggende å peke på et tredje alternativ, som ikke er spesielt flatterende for avisene som trykker slike saker. Svaret setter mediebedriften i klasse med russiske og kinesiske regjeringstro aviser.

Propaganda

De eneste som har lov til å "lekke" "sensitiv etterretning" er de hemmelige tjenestene. Aviser eller nyhetskanaler som referer til disse hemmeligstemplede papirene blir da en brikke i et propagandaspill fra myndighetene. Det norske aviser aviser trykker blir da per definisjon propaganda, - akkurat som det man ofte kritiserer kineiske og russiske aviser for.

Kritikkverdig

Det er jobben til en hemmelig tjeneste å drive politisk krigføring med desinformasjon og ulike manipulerende kampanjer. Dette er helt legitimt og ikke kritikkverdig. Det er derimot kritikkverdig hvis en fri og uavhengig presse ukritisk tar imot og refererer fra slike dokumenter. Dette er uheldig fordi sjansen for at innholdet ikke er sannferdig er svært høy.

Motparten sier nei

Det er pressens ansvar å kvalitetssikre eget stoff og ikke ukritisk å referere til “sensitiv etterretning”. Pressen må bli flinkere til å spørre seg hvordan det kan ha seg at tjenestemenn så enkelt og ubekymret lar enkelte journalister få tilgang til “sensitiv etterretning”. Motparten refererer aldri til “sensitiv etterretning”, med mindre vi har god grunn til å tro at vedkommende som er i besittelse av dokumentene har stjålet dem, og risikerer både sin egen frihet og karriere for å gi dokumentene offentlighetens lys.

Som med kvinnfolk

I saker med forsvunne kvinner har journalister streng beskjed om ikke å være talerør for bekymrede mannfolk som leter etter kona si, fordi man vet statistisk at drap ofte begås av mennesker i nære relasjoner, og at man derfor mest sannsynlig blir et hjelpemiddel for morderen. På samme måte burde alarmklokkene ringe i nyhetsredaksjonene dersom noen alt for enkelt får tilgang til “sensitiv etterretning, - der giveren ikke virker nevneverdig bekymret for egen jobb eller frihet. Gradert materiale fra mennesker i forsvar og regjering, der vi mistenker at materialet stammer fra etterrettningstjenesten, - vil ikke bli publisert i motparten.

Snille

Motparten lar seg ikke friste av verken regjeringstalsmenn eller militære kilder som lar oss få se på papirer. Hvis den "sensitive etterretningen" kan lekkes fra høyeste hold, så er det mer redelig at de hemmelige tjenestene nedgraderer og offentligjøre dokumentene, - slik at de kan komme hele offentligheten til gode. Motparten tar derimot gjerne imot stjålne dokumenter, dersom giveren mener at dokumentene kan avdekke alvorlige forbrytelser som er i strid med menneskerettigheter, eller rammes av andre internasjonale avtaler.

Dette tar vi

Motparten tar imot gradert materiale dersom dokumentene avslører kritikkverdige forhold som bryter med hva som er parlamentarisk forsvarlig. Motparten vil da gjøre alt for å holde kilden hemmelig. Folk skal kunne stole på oss og vite at vi gjør alt som står i vår makt for å skjule identiteten til den som gir oss slikt materiale.

Wannabe spioner

Nesten ingenting av det graderte materiale som det vises til i norsk presse stammer fra varslere. Tvert imot er dokumentene med “sensitiv etterretning” lekket med tillatelse fra høyeste hold, hvis dokumentene i det hele tatt eksisterer. Man må ha tillitt til journalisten, og det er redaktørens plikt og ansvar å kontrollere med journalisten at den som “lekket” dokumentene faktisk jobber i forsvaret, departementet, eller i regjeringskretser, - og altså eksisterer, - ikke bare som et fantasifoster i en litt for kreativ journalist-hjerne.

Den gode "agent-følelsen"

Fordi slike lekkede dokumenter fra de hemmelig tjenestene ofte er fulle av løgn og usannheter kan de ikke verken nedgraderes eller offentligjøres. Derfor “må de lekkes” til godtroende journalister og redaktører som føler seg betydningsfulle, og ser seg selv oppe på et litt spennende James Bond nivå, - når de egentlig bare er ukritiske journalister som bryter god presseskikk. Mon tro hva Dagbladets journalist følte når han så sin egen artikkel publisert med det mektige ordet ATOMALARM.

LEDER - ARKIV