Gubber med lykke-tull

Foto: WHR/theContrapart

Tekst: Atle David Torkildsen

Dato: 24.03.26

I virkeligheten er rapporten en gavepakke for skandinaviske tabloidaviser som hvert eneste år villig svelger agnet. Det er ikke så rart når noen kårer landet du bor i til verdens beste og mest lykkelige plass på jordkloden. År etter år insisterer World Happiness Report-mafiaen på at lykken bor i en grå skandinavisk boligblokk, og at det beste man kan gjøre er å stå i kø på Nav. Hvordan har denne gjengen med godt utdannede forskere klart å sy sammen noe så dumt?

Tres amigos

John Helliwell, Jeffrey Sachs og Richard Layard er tre menn som har sett sine beste dager i forelesningssaler. Hvert år ruller de ut sin fasit over menneskelig glede. I år er det Finland som topper, tett fulgt av Island, Danmark, Sverige og Norge. Man kan nesten ikke annet enn å le, men det har likevel en alvorlig undertone. Mange mennesker i disse landene tror faktisk på at det er vitenskapelig bevist at de er mer lykkelige i disse landene. Det er vrient å svelge når regnet høljer ned, regningene hoper seg opp, og du ikke tør å ha besøk fordi de sparer på strømmen og kjøleskapet er tomt.

Laget egne regler

De selvutnevnte lykke-profetene bruker seks variabler for å dømme din og min livskvalitet. De snakker om BNP per innbygger, sosial støtte og forventet levealder. Det de egentlig måler er hvor flinke vi er til å betale skatt og hvor lite vi plager naboen. De kaller det «lykke», men i realiteten måler de system-stabilitet. Her er det enorme mørketall. I land som Norge holder helsevesenet ensomme, triste, fattige pensjonister i live ubegripelig lenge.

I takt til graven

Ifølge Helliwell og gjengen er du ikke lykkelig hvis du ikke har en sparekonto og en stat som holder deg i nakkeskinnet fra vugge til grav. Som roboter marsjerer det en ny generasjon triste unge mennesker fram i Norge. Uansett vær og føreforhold finner de veien til NAV kontoret der de mottar månedens meningsløse ydmykelser sammen med ytelser de bare får hvis de lover å gå i takt til NAV kontoret neste måned også. Husk å pusse tennene og ta med alle papirene på neste møte.

Trangsynt gullstandard

Den utrolige arroganse som ligger til grunn for denne rapporten overses år etter år i skandinavisk presse. Det er ikke så rart. Rapporten er spesiellaget til å gjøre deg stolt av landet ditt. Likevel er det rart at ikke oppegående journalister er mer kritiske til denne innlysende trangsynte gullstandard for den menneskelige sjel. Rapporten ignorerer fullstendig at milliarder av mennesker i Asia og Latin-Amerika finner dypere mening i fellesskap, religion og tradisjoner som ikke lar seg fange i et par dumme spørsmål fra Columbia University.

Vås

I dag er det vel kjent for de fleste at flere skandinaviske land topper statistikkene for bruk av antidepressiva og ensomhet. Slike forhold fanges overhodet ikke opp av rapporten. De depressive stiller jo opp på NAV og er per definisjon lykkelige. Selv de som dør alene i leilighetene sine uten at noen merker det før lukten når gangen er sannsynligvis - lykkelige. Alle de som døde hadde høy tillit til politiet. I det minste ga de aldri uttrykk for noe annet. Derfor må de ha vært lykkelige. På mange måter er rapporten en hån mot begrepet livskvalitet.

Skylapper

Sachs, Layard og Helliwell forsvarer en modell som produserer klinisk tilfredse roboter, mens de stempler land med ekte hjertevarme som ulykkelige. Det er ikke vitenskap. Det er kolonialisme. Når en fisker i Thailand ler sammen med hele landsbyen over et felles måltid, havner han nederst på listen fordi han mangler kjøpekraft. Når en familie i Vietnam under samme tak og aldri føler seg ensomme teller det null fordi de ikke har et effektivt byråkrati å støtte seg på. World Happiness Report er en krampetrekning fra et Vesten med kjempeproblemer. Et Vesten som sakker akterut overfor fremstormende økonomier. For et Vesten med økende alkoholisme, pillemisbruk, ensomhet, og nå også fattigdom.

Gir seg selv premie

I land som Kina har man utryddet fattigdom for 1.5 milliarder mennesker. Folk har trygge jobber. De har fine leiligheter, biler og alle har raskt internett og gode utdanningsmuligheter. Godt og gratis helsestell har de hatt lenge nå. Men det som er viktigere. De har beholdt familielykken. De har unngått å havne i ensomhetsfella, og det er veldig lite rusmisbruk. Vi snakker om land på vei oppover. Folk i de landene som rapporten år etter år kårer til vinnere føler ikke at de er på vei oppover. De føler at de er på vei nedover. De kjenner på stor frykt og usikkerhet. Men de gamle gubbene har skapt en konkurranse der de selv har skrevet reglene, sitter i juryen og deler ut premien til seg selv.

Det sitter langt inne for pressen i de landene som vinner år etter år å kritisere metodebruken og avsløre at dette i virkeligheten ikke handler om et ekte vitenskapelig arbeid, men om en ren kultur-im,perialistisk suppe.

Sur kritikk

Mange vil spørre seg om hvem disse gamle gubbene egentlig er? Jeffrey Sachs ble på 90-tallet sendt til Russland og Latin-Amerika for å tvinge gjennom ekstrem-kapitalisme over natta. Millioner av mennesker mistet derfor sparepengene sine, levealderen stupte, og oligarkene tok kontroll. Kritikere som Naomi Klein, som i boka The Shock Doctrine, har filleristet Sachs for å ha lagt til rette for en økonomisk katastrofe som skapte ufattelige lidelser. Sachs blir beskyldt for å ha lekt med hele nasjoner som om de var laboratorierotter. I dag har han snudd kappen etter vinden og ønsker å fremstå som en ydmyk filantrop. Men maken til tullball som det han står bak i lykkerapporten skal man lete lenge etter.

Baller

Sachs skal likevel berømmes for å ha baller. Han svelger verken ukritisk det som skjer i Ukraina, eller i Iran for den saks skyld. Han har hatt en rekke foredrag der han legger mye av skylden for Ukraina-krigen på NATO, og der han med rette peker på at krigen kunne vært unngått dersom man hadde hatt større forståelse for russiske behov, slik verden hadde for amerikanske behov under Cuba krisen. USA synes ikke det var noen god ide med Warzavapakt-raketter rett utenfor landets hovedstad. Det syntes ikke Moskva heller da NATO ville sette raketter i Ukraina. Rett skal være rett.

Fikk rett om Huawei

Sachs klarte også å irritere på seg mange da han i 2018 forsvarte det kinesiske teknologiselskapet Huawei. Han ble da anklaget for å gå diktaturenes ærend. I dag, bare åtte år senere opplever man at både den britiske statsministeren og den kanadiske statsministeren akkurat har vært i Beijing og tatt Huawei inn igjen i varmen. Det samme har Frankrike også gjort. Så det snur seg fort her i verden, og uansett om man liker Sachs eller ikke må det sies at gamlingen her var forut for sin tid. Og fikk rett. Det forsvarer imidlertid ikke at han driver ap med folk i Skandinavia år etter år med sin tullerapport om lykke.

Quick fix for lykke

Man kan si mye av det samme om Richard Layard, ofte kalt "The Happiness Tsar" i Storbritannia. Han har møtt massiv motbør for sitt ensidige fokus på kognitiv atferdsterapi (CBT). Kritikere mener Layard behandler lykke som et teknisk problem som kan fikses med en "quick fix" i stedet for å gjøre noe med de faktiske årsakene til nød, som fattigdom og ensomhet. Sosiologen William Davies har i boka The Happiness Industry anklaget Layard for å legge ansvaret for lykke på individet. Budskapet er enkelt og provoserende. Hvis du er ulykkelig, er det din egen hjerne det er noe galt med, ikke det urettferdige samfunnet.

Blind for kultur

Den siste gubben, John Helliwell, er hjernen bak tallknusingen. Han får passet påskrevet av antropologer og kulturforskere verden over. Han anklages for en ekstrem form for statistisk imperialisme på grensen til det absurde og morsomme. Ved å insistere på at lykke kan måles på en skala fra 1 til 10 reduserer han menneskelige følelser til tall. Kritikere peker altså på at Helliwells modeller er blinde for kulturelle nyanser. I mange asiatiske og afrikanske kulturer er lykke knyttet til plikt, ære og forfedre, ting som Helliwell overser fordi det ikke passer inn i hans vestlige verdensoppfatning. Han beskyldes for å ha skapt en lykke-standard som bare passer inn i kjedelige liv, omtrent som det han selv lever i Canada.

Misjonering

De tre herrene bruker sin akademiske tyngde til å fortelle folk i Sør-Amerika og Asia at deres liv er mindre verdt på lykke-skalaen fordi de ikke bor i en effektiv velferdsstat med 40 % skatt. For at denne misjoneringen skal ha faglig tyngde har de tre gubbene knyttet til seg en rekke personer og organisasjoner. Offisielt produseres lykkelisten av Gallup, Oxford Wellbeing Research Centre og FNs nettverk for bærekraftige utviklingsløsninger. Gruppen hevder at listen er basert på et treårig gjennomsnitt av hvordan innbyggere i 140 land vurderer sine egne liv. Man opplyser at det benyttes faktorer som BNP, sosial støtte, forventet levealder, opplevd frihet, generøsitet og korrupsjon. Derfor dukker de samme skandinaviske landene opp på de ti første plassene hvert år, alltid etterfulgt av resten av landene i Vesten.

Vinnerne

På grunn av måten lykkerapporten er skrudd sammen vinner derfor de samme landene år etter år. I utrolige ni av de siste ti år har Finland tronet øverst. I år er det Island som får andreplass mens Danmark kaprer tredjeplassen. Sverige er på femteplass og Norge på sjetteplass. Det blir omtrent som et spennende vitner OL-der alle på forhånd vet hvem som får de øverste ti plassene. For på gjøre listen komplett idiotisk har de tre gamlingene klart å lure inn Israel på åttende plass i 2026. Amen.