Forbanna på pressen

Foto: desken/motparten

Tekst: Jesper Enerstvedt

Dato: 14.04.24

Folk sier rett ut at alle journalistene som nå sitter og leker seg med de nye plagiat-appene heller burde ta seg sammen og skrive om noe ordentlig. Noen krever at det nå skal dannes et ekspertutvalg som skal scanne journalistenes egne eksamensoppgaver. Dersom det skjer kan det fort bli tomme ganger i norske mediehus. Men de aller fleste peker bare på at dette er tatt ut av normale proporsjoner.

Nytt leketøy

Journalistene glemmer også at folk har stemt på politikerne av en grunn, og at de ikke ønsker politikerne sine fjernet på grunn av overivrige journalister med et nytt leketøy. Dessuten mistenker folk journalistene for selv å være blant de verste kopistene i samfunnet.

Metode

Mange er irritert på journalistene, og mener pressefolkene undergraver demokratiet ved å scanne gamle skoleoppgaver, der politikerne har brukt en metode som de fleste identifiserer med nettopp journalister.

Vi plagierer

La det være sagt med en gang. Det ER store forskjeller på kriterier som gjelder journalistisk arbeide og vitenskapelige oppgaver, men det er også mange likheter. Plagiat er derfor et veldig aktuelt tema for begge grupper. Motparten testet plagiat-scanner på fire avisartikler. Det lyste rødt på tre.

Alarmen går

Plagiatsøkverktøy markerer likheter mellom tekster, inkludert lovbøker, paragrafer og andre offentlige dokumenter, som journalister kan gjengi, uten at det dermed er plagiat. For søkeverktøyet er det imdlertid en årsak til å sette på alarmen. For akademikerne er det selvsagt strengere krav til kildehenvisninger.

Journalistisk plagiat

Det er viktig at journalister selv respekterer opphavsretten og de etiske retningslinjene som gjelder for bruk av andres arbeid. Det er akseptabelt å bruke informasjon fra andre kilder, men det må gjøres på en måte som gir kreditt til kilden. Journalistisk plagiat oppstår når man kopierer en annen journalists arbeid uten kreditering eller tillatelse. Å låne fra andre artikler uten å gi kreditt er plagiat, men dette gjøres i utstrakt grad i alle avisredaksjoner.

Stjeler mye

Nyhetsjournalister starter hver eneste artikkel med et dypdykk i arkivet for å se om de finner bakgrunnsstoff som kan gi kjøtt på beinet til artikkelen. Ofte er dette historikk fra eget og andres artikkelarkiv. Regelen er at man skal omskrive, eller oppgi kilden, selv om fyllstoffet man finner er hentet fra avisens eget arkiv. Men journalistene oppgir sjelden kildene fra eldre artikler, for hadde de gjort det ville det blitt alt for mange henvisninger og referanser.

Skinnhellige

Det er upraktisk å ha med navnene til kollegene fra gamle dager, men dersom man ikke pynter på ordlyden i de avsnittene man låner fra, så er det plagiat. I hvert fall hvis vi skal følge reglene bokstavelig, - noe dagens plettfrie gravejournalister synes å mene. Regler burde være like for alle. Det hjelper ikke at en tekst er av eldre dato og at ingen merker om man låner litt. Da begynner det å minne mistenkelig om det som politikerne har gjort i sine oppgaver.

Redaktører

Det er få eller ingen redaktører i dag som mener at journalistene må oppgi slike kilder, men dersom man klipper avsnitt skal man etter lovens paragraf oppgi kildene. Ellers er det juks. Også journalister må følge reglene. De kan enten omskrive med egne ord, eller så må de ta seg bryet med å oppgi kildene.

Ikke tid til tull

Hvis akademikere gransket journalistene like grundig som journalistene gransket politikerne, ville det ikke vært så mange ansatte igjen i norske mediehus. Heldigvis har det akademiske miljø viktigere ting fore enn å granske journalister som tar noen snarveier for å få jobben gjort.

Folk reagerer

TV2 og statskanalen NRK intervjuet folk på gaten om saken. Mange ga uttrykk for at de mente pressen kunne brukt tiden på noe som opptar folk flest. De oppfattet journalistene som skinnhellige og på feil spor. Denne typen misforstått rettskaffenhet undergraver pressens samfunnsansvar og svekker pressens tillit hos folk flest.

Dum katt

Pressen selv er overbevist om at de har vært flinke gravere, men for folk flest ser journalistene ut som en dum katt som kommer hjem med en mus som sitter fast i en musefelle. Det imponerer ingen. Journalister synes å mene at det er politikernes tillit som svekkes, men det kan godt være omvendt.

Ikke eksakt vitenskap

Folk flest har skjønt at vurderinger av plagiat ikke er en eksakt vitenskap. Folk er ikke dumme. De vet godt at man bruker skjønn og tolkning også på universitetet. De vet dermed at en slik heksejakt like gjerne kunne rammet dem selv. Ingen mennesker er helt perfekte.

Hoppet feil

Hopperen Jan Bokløv levde i en tid da alle hopperne måtte ha samlede ben. Da han hoppet ned bakken med v-stil ble han trukket for dette. I likhet med en del norske politkere måtte Bokløv forlate arenaen i skam for å ha jukset, selv om han beviselig hadde hoppet lengst uten vinger. I ettertid har man sett på om det var for strengt å nekte mannen som hoppet lengst en eneste viktig medalje.

Originalitet

Tidene forandrer seg. Måten mennesker tilegner seg kunnskap på også. I gamle dager satt studentene bøyd over bøker og fotostatkopier til det sved i øynene. Alt måtte være riktig og viktig. I dag er internett og digitale arkiver et opplagt valg. Vi lever i klipp og lim samfunnet.

Hvem dømmer?

Det er universitetene selv som dømmer eller frikjenner - ikke pressen. Imidlertid er det ingen tvil om hvem som har fått universitetene til å revurdere oppgavene. Enkelt forklart kan man si at kravet til kildehenvisninger er større i et et akademisk verk enn i en avisartikkel. På den annen side er det også strenge regler for journalister.

Velvillig oversett

Mange sensorer vet nok at det er en del klipp og lim, men så lenge kjernen i oppgaven er unik og laget av studentene, og de har vist nyskaping, originalitet og evne til å tenke selv, blir dette velvillig oversett, inntil noen tvinger sensorene til en grundigere analyse. For regler er regler.

Ikke imponert

Nye tider og nye regler frifinner på ingen måte folk som jukser, og det stilles fortsatt strenge krav til både journalister og akademikere som har et ansvar overfor faget og folket. Det folk reagerer negativt på et at pressen er mer opptatt av gammeldagse regler enn å lete etter viktige saker. Folk er ikke imponert over denne typen gravejournalistikk.

Folkevett

Folk flest har en ganske sunn rettferdighetsoppfatning. De er ikke imponerte av journalistene som tror de har fanget en masse løgnaktige politikere. At politikerne, som journalistene selv, benytter litt kreativ klipp og lim, verken sjokkerer eller forarger mennesker. Det er jo det alle gjør i dagens internettsamfunn.