Foto: Wien museum/motparten
Tekst: Jesper Enerstvedt
Dato: 20.02.24
At motparten besluttet å omtale skriftene fikk det til å bli helt stille i redaksjonen. Alle er klar over den risiko det er å ha befatning med de såkalte “protokollene”. På den annen side. Originalbøker er utstilt på museer, informasjon finnes i nøytrale oppslagsverk, og protokollene er enten man liker det eller ikke, en del av vår nyere historie.
Vår tur
Det hjalp ikke den kjente norske fredsforskeren Johan Galtung at han hadde tretten æresdoktorater og var anerkjent internasjonalt av statsministre, presidenter og innflytelsesrike organisasjoner og universiteter. Da Galtung refererte til Sions vises protokoller var det slutt. Han ble utstøtt av det norske akademiske miljø. I dag er det motpartens tur til å legge hodet på blokken.
Eventyr
Motparten gjør dette fordi vi mener historien er spennende i seg selv. Det er en forrykende historie, der hemmelige politistyrker bytter på å misbruke skriftene, og der kjente historiske skikkelser som Fjodor Dostojevskij, Otto von Bismarck og amerikanske Henry Ford er på rollelisten. Historien om Sions vises protokoller får filmer som Tsarens kurer til å blekne, og alle ryktene om munken Rasputin til å virke kjedelige.
Kunnskap foran fortielse
Motparten er klar over at skriftene har bidratt til å forvolde lidelse og død for tusener, kanskje millioner av mennesker, men vi i motparten tror at kunnskap alltid vil vinne over fortielse og forbud. Derfor trykker vi i dag informasjon om Sions vises protokoller, en hemmelig møteprotokoll som angivelig ble brukt på den første sionistkongressen i Basel i 1897. Referatet beskriver jødiske lederes påståtte plan for å kontrollere politikk, media og finans.
Nøye overveielse
Antisemitter har brukt teksten som «bevis» i kampen mot jødiske maktambisjoner. At skriftene har blitt benyttet som grunnlag for forfølgelser og folkemord på jøder, gjør at det nærmest er forbudt å skrive om dem. Motparten mener imidlertid det er bedre at man skriver kritisk om skriftene, slik at folk selv kan danne seg en oppfatning av opphav, årsaker og reaksjoner.
Spillefilm
Kanskje er det alt hemmeligholdet og forbudet mot å vise til protokollene, som har gitt innholdet en ekstra kraft, og inspirert moderne konspirasjonsteorier om samfunnseliters hemmelige planer for globalisme? Motparten mener åpenhet er å foretrekke. Historien om protokollene er langt mer spennende enn protokollene i seg selv. Her har vi alle ingrediensene til en helaftens spillefilm som kan dra inn en mengde Oscar.
Syndebukker
«Protokollene» ble utgitt første gang i 1903 i den russiske avisen Znamya. I 1905 kom versjonen som ble en internasjonal bestselger. Protokollene ble før bokformen utgitt som pamflett i det russiske keiserriket på 1880-tallet, da Okhrana, Russlands hemmelige politi, utnyttet det antisionistiske innholdet. Jødene ble gjort til syndebukker for revolusjon og arbeiderbevegelse, liberalisme, humanisme og demokrati, - med andre ord alt som som undergravde den tradisjonelle makten til tsarveldet og kirken.
Avslørt
Londonavisen The Times i skrev i 1921 at protokollene bare var plagiat og misbruk av franske forfattere. Likevel presenterte tyske nasjonalsosialister verket i skolene i det tredje riket på 1930-tallet. Protokollene ble brukt til å legitimere holocaust og masseutryddelse av jøder under andre verdenskrig. Protokollene har fortsatt politisk kraft, særlig i Midtøsten. Sions vises protokoller blir også brukt av nynazister for å rettferdiggjøre jødehat og nazisme i dagens samfunn.
Machiavelli
Omkring førti prosent av teksten i de såkalte «protokollene» er et ordrett plagiat av en bok fra 1864 med tittelen Dialogen i helvete mellom Machiavelli og Montesquieu som ble forfattet av den franske satirikeren og advokaten Maurice Joly (1829-1878). Boken beskriver ikke noen konkret konspirasjon, men renkespill og sammensvergelser som Joly mente var latente i alle regjeringer og spesielt innenfor det franske samfunnet. Boken rammet derfor Napoleon III og hans politiske ambisjoner.
Frifinner Galtung
Det faktum at protokollenes innhold ikke er skrevet av en antisemitt og at tekstene er ment som kritikk av alle tenkelige regjeringer, kan forklare hvorfor Norges kjente fredsforsker falt for fristelsen å referere til deler i skriftene. Galtung mente de i seg selv var interessante, og ikke det minste antisemittiske.
Montesquieu
Boken er blitt beskrevet som en politisk satire og en pamflett. Den originale forfatteren Maurice Joly selv, benektet at den var noen av delene; - Denne boken beskriver trekk som kan bli anvendt på alle regjeringer. Boken benytter djevelske renkesmeder i helvete som dramaturgisk grep. I 25 dialoger forsvarer «Montesquieu» (forfatteren) de humanistiske verdier.
Genève
Ser man på hvordan protokollene fant veien til Russland, er dette i seg selv både en spennende historie, og en forklaring på hvofor de senere ble behandlet som en konspirasjon. Ettersom det var ulovlig å kritisere monarkiet, lot Joly boken trykke i Genève den 15. oktober 1864, og deretter forsøkte Joly å smugle den inn i Frankrike.
Døde i fengsel
Politiet konfiskerte så mange eksemplarer de kunne på grensen, og boken ble forbudt og definert som en politisk pamflett. Etter at forfatterskapet ble tilbakeført til Joly, ble han stilt for retten den 25. april 1865 og dømt til 15 måneders fengsel ved fengselet Sainte-Pélagie i Paris. Den 14. juli 1878 begikk Joly selvmord.
Les mystéres
Syv sider eller mer i Jolys «dialoger» er et plagiat fra den populære romanen «Folkets mysterier» (Les mystéres du peuple, 1849–1856) av den franske romanforfatteren Eugène Sue (1804–1857).I Sues roman figurerte jesuittene som konspiratørene. Ingen av disse to arbeidene nevnte jødene, og de hadde heller ingen antisemittisk undertone. Jolys bok omhandlet heller ikke rase eller religion.
Agent provocateur
De spennende humanistiske skriftene til Joly ble til slutt fanget opp av den ekstremt reaksjonære prøyssiske antisemitten og postfunksjonæren Hermann Goedsche (1815–1878). Han var en sentral intrigemaker i kongeriket Preussen og det tyske forbund. Som postfunksjonær misbrukte Goedsche sin stilling til å forfalske brev for å ramme demokratisk tenkende politikere. Han var samtidig spion og “agent provocateur” for kongeriket Preussens hemmelige politi.
Politisk spill
Som vi ser er de realtivt uskyldige og politisk uavhengige humanistiske betraktningene fra avdøde Joly på vei til å bli et redskap for en rekke ulike fraksjoner og hemmelige politi, og ble brukt både av tysk og russisk politi før år 1900. De ble også rullet inn i et spennende storpolitisk spill med kjente historiske skikkelser.