Refererte fra forbudt bok

Foto: Wien museum/motparten

Tekst: Jesper Enerstvedt

Dato: 20.02.24

At motparten besluttet å omtale skriftene fikk det til å bli helt stille i redaksjonen. Alle er klar over den risiko det er å ha befatning med de såkalte “protokollene”. På den annen side. Originalbøker er utstilt på museer, informasjon finnes i nøytrale oppslagsverk, og protokollene er enten man liker det eller ikke, en del av vår nyere historie.

Vår tur

Det hjalp ikke den kjente norske fredsforskeren Johan Galtung at han hadde tretten æresdoktorater og var anerkjent internasjonalt av statsministre, presidenter og innflytelsesrike organisasjoner og universiteter. Da Galtung refererte til Sions vises protokoller var det slutt. Han ble utstøtt av det norske akademiske miljø. I dag er det motpartens tur til å legge hodet på blokken.

Eventyr

Motparten gjør dette fordi vi mener historien er spennende i seg selv. Det er en forrykende historie, der hemmelige politistyrker bytter på å misbruke skriftene, og der kjente historiske skikkelser som Fjodor Dostojevskij, Otto von Bismarck og amerikanske Henry Ford er på rollelisten. Historien om Sions vises protokoller får filmer som Tsarens kurer til å blekne, og alle ryktene om munken Rasputin til å virke kjedelige.

Kunnskap foran fortielse

Motparten er klar over at skriftene har bidratt til å forvolde lidelse og død for tusener, kanskje millioner av mennesker, men vi i motparten tror at kunnskap alltid vil vinne over fortielse og forbud. Derfor trykker vi i dag informasjon om Sions vises protokoller, en hemmelig møteprotokoll som angivelig ble brukt på den første sionistkongressen i Basel i 1897. Referatet beskriver jødiske lederes påståtte plan for å kontrollere politikk, media og finans.

Nøye overveielse

Antisemitter har brukt teksten som «bevis» i kampen mot jødiske maktambisjoner. At skriftene har blitt benyttet som grunnlag for forfølgelser og folkemord på jøder, gjør at det nærmest er forbudt å skrive om dem. Motparten mener imidlertid det er bedre at man skriver kritisk om skriftene, slik at folk selv kan danne seg en oppfatning av opphav, årsaker og reaksjoner.

Spillefilm

Kanskje er det alt hemmeligholdet og forbudet mot å vise til protokollene, som har gitt innholdet en ekstra kraft, og inspirert moderne konspirasjonsteorier om samfunnseliters hemmelige planer for globalisme? Motparten mener åpenhet er å foretrekke. Historien om protokollene er langt mer spennende enn protokollene i seg selv. Her har vi alle ingrediensene til en helaftens spillefilm som kan dra inn en mengde Oscar.

Syndebukker

«Protokollene» ble utgitt første gang i 1903 i den russiske avisen Znamya. I 1905 kom versjonen som ble en internasjonal bestselger. Protokollene ble før bokformen utgitt som pamflett i det russiske keiserriket på 1880-tallet, da Okhrana, Russlands hemmelige politi, utnyttet det antisionistiske innholdet. Jødene ble gjort til syndebukker for revolusjon og arbeiderbevegelse, liberalisme, humanisme og demokrati, - med andre ord alt som som undergravde den tradisjonelle makten til tsarveldet og kirken.

Avslørt

Londonavisen The Times i skrev i 1921 at protokollene bare var plagiat og misbruk av franske forfattere. Likevel presenterte tyske nasjonalsosialister verket i skolene i det tredje riket på 1930-tallet. Protokollene ble brukt til å legitimere holocaust og masseutryddelse av jøder under andre verdenskrig. Protokollene har fortsatt politisk kraft, særlig i Midtøsten. Sions vises protokoller blir også brukt av nynazister for å rettferdiggjøre jødehat og nazisme i dagens samfunn.

Machiavelli

Omkring førti prosent av teksten i de såkalte «protokollene» er et ordrett plagiat av en bok fra 1864 med tittelen Dialogen i helvete mellom Machiavelli og Montesquieu som ble forfattet av den franske satirikeren og advokaten Maurice Joly (1829-1878). Boken beskriver ikke noen konkret konspirasjon, men renkespill og sammensvergelser som Joly mente var latente i alle regjeringer og spesielt innenfor det franske samfunnet. Boken rammet derfor Napoleon III og hans politiske ambisjoner.

Frifinner Galtung

Det faktum at protokollenes innhold ikke er skrevet av en antisemitt og at tekstene er ment som kritikk av alle tenkelige regjeringer, kan forklare hvorfor Norges kjente fredsforsker falt for fristelsen å referere til deler i skriftene. Galtung mente de i seg selv var interessante, og ikke det minste antisemittiske.

Montesquieu

Boken er blitt beskrevet som en politisk satire og en pamflett. Den originale forfatteren Maurice Joly selv, benektet at den var noen av delene; - Denne boken beskriver trekk som kan bli anvendt på alle regjeringer. Boken benytter djevelske renkesmeder i helvete som dramaturgisk grep. I 25 dialoger forsvarer «Montesquieu» (forfatteren) de humanistiske verdier.

Genève

Ser man på hvordan protokollene fant veien til Russland, er dette i seg selv både en spennende historie, og en forklaring på hvofor de senere ble behandlet som en konspirasjon. Ettersom det var ulovlig å kritisere monarkiet, lot Joly boken trykke i Genève den 15. oktober 1864, og deretter forsøkte Joly å smugle den inn i Frankrike.

Døde i fengsel

Politiet konfiskerte så mange eksemplarer de kunne på grensen, og boken ble forbudt og definert som en politisk pamflett. Etter at forfatterskapet ble tilbakeført til Joly, ble han stilt for retten den 25. april 1865 og dømt til 15 måneders fengsel ved fengselet Sainte-Pélagie i Paris. Den 14. juli 1878 begikk Joly selvmord.

Les mystéres

Syv sider eller mer i Jolys «dialoger» er et plagiat fra den populære romanen «Folkets mysterier» (Les mystéres du peuple, 1849–1856) av den franske romanforfatteren Eugène Sue (1804–1857).I Sues roman figurerte jesuittene som konspiratørene. Ingen av disse to arbeidene nevnte jødene, og de hadde heller ingen antisemittisk undertone. Jolys bok omhandlet heller ikke rase eller religion.

Agent provocateur

De spennende humanistiske skriftene til Joly ble til slutt fanget opp av den ekstremt reaksjonære prøyssiske antisemitten og postfunksjonæren Hermann Goedsche (1815–1878). Han var en sentral intrigemaker i kongeriket Preussen og det tyske forbund. Som postfunksjonær misbrukte Goedsche sin stilling til å forfalske brev for å ramme demokratisk tenkende politikere. Han var samtidig spion og “agent provocateur” for kongeriket Preussens hemmelige politi.

Politisk spill

Som vi ser er de realtivt uskyldige og politisk uavhengige humanistiske betraktningene fra avdøde Joly på vei til å bli et redskap for en rekke ulike fraksjoner og hemmelige politi, og ble brukt både av tysk og russisk politi før år 1900. De ble også rullet inn i et spennende storpolitisk spill med kjente historiske skikkelser.

Bismarck

Goedsche fikk sparken etter å ha fabrikkert falske anklager mot den venstreorienterte politiske reformatoren Franz Leo Benedikt Waldeck i 1849. Waldeck var den førende prøyssiske representanten for sosialliberalismen under og etter marsrevolusjonen i 1848-1849, og en av de viktigste innenrikspolitiske motstandere til Otto von Bismarck.

Konspirasjon

Goedsche fortsatte som journalist i Neue Preußische Zeitung der han forfattet antisionistiske tekster. Han mente jødedommen sto sentralt i en verdensomfattende konspirasjon. I hans verden var kongedømme, kirken i den gammelprøyssiske union og det gamle konservative miljøet på det godes side. Ondskapen var organisert i et hemmelig politisk forbund med verdensherredømmet som mål, forkledd som den engelske kapitalismen, frimureriet, jesuittene og de jødiske organisasjonene.

Dolkestøtlegenden

Selv om protokollene ikke alene kan få skylden for all djevelskapen, er det hevet over tvil at de ble flittig brukt, og bidro til den såkalte Dolkestøtlegenden under Kappkuppet i Fristaten Preussen i mars 1920, og ølkjellerkuppet Fristaten Bayern i november 1923. Etter mordet på tsar Aleksander II i 1881 begynte Goedsches omskrevne ord av Joly å sirkulere som pamflett i Russland. De ble lansert og trykket av Okhranka, tsarens hemmelige politi, som prøvde å sverte liberale reformatorer og revolusjonære ved å henvise til «protokollene».

Sammensvergelse

Okhranka var ikke snauere enn at de også endret delene av teksten etter eget forgodtbefinnende. Det var her den angivelige rabbinske sammensvergelse mot europeisk sivilisasjon skildres. Liberale reformatorer og revolusjonære begynte å få større tilløp i landet, ikke minst blant undertrykte minoritetsgrupper som blant annet de russiske jøder.

Dostojevskij

Den russiske historiker Mikhail Lepekhine sporet i 1999 opp «protokollene» til Matvei Golovinski i tidligere lukkede arkiver i Russland. Det franske ukebladet L'Express lanserte deretter Golovinski som «protokollenes» opphavsmann. Språklige elementer synes å ha vært lånt eller inspirert fra Fjodor Dostojevskijs forfatterskap. Det er så mye eventyr, mystikk og kjente personligheter forbundet med protokollene at det kunne vært laget en Netflix-serie med et tresifret antall episoder.

Ohranka

Fordi Golovinski var en agent provocateur i Okhrankas tjeneste, har det blitt klart at hensikten med omskrivingen av protokollene var del av et fremstøt som hadde til hensikt å overbevise tsar Nikolai II om at moderniseringen av Russland inngikk i en jødisk sammensvergelse som tok sikte på verdensherredømmet.

Dreyfussaken

For å gjøre det hele komplett dramaturgisk perfekt skal Golovinski ha samarbeidet med sønnen til originalmanuskriptets far, Maurice Joly! Sønnen Charles arbeidet nemlig ved Le Figaro i Paris, og skrev artikler på oppdrag av Piotr Rachkovskij, lederen for det russiske hemmelige politi. Under Dreyfus-affæren i Frankrike, da jødehatet nådde nye høyder, begynte protokollene å anta sin endelige form. Nå var de plutselig inndelt i kapitler, 1.dag, 2.dag osv., for å få det til å ligne en «jødisk kongress».

Løgn

I 1905 offentliggjorde den russisk-ortodokse presten Sergej Nilus (1869–1929) teksten i sin helhet. En hemmelig etterforskning beordret av den nyutnevnte formann for ministerrådet, Piotr Stolypin, kom i 1905 til at «protokollene» var skrevet av Okhranka-agenter i Paris. Opplysningene ble holdt hemmelige for ikke å avsløre de hemmelige tjenester og deres agenter, deriblant Golovinski.

Tropper fikk protokollene

Etter 1905 ble «protokollene» systematisk brukt av tsarens hemmelige politi som propaganda for å legitimere jødeforfølgelsene i 1903-1906. Jødene ble syndebukk for sosiale problemer i Russland, i stedet for det sosiale/politiske systemet. Tsar Nikolaj II av Russland ga jødene skylden for de sosiale opptøyene i 1915. I 1919 ble «protokollene» utdelt til troppene i Den hvite russiske hær, som i løpet av to år henrettet 60.000 jøder, fordi de «var ansvarlige» for revolusjonen i 1917.

Internasjonal spredning

Etter den russiske revolusjon ble protokollene brukt for å bygge opp hat og vold mot jødene. En forestilling om at bolsjevismen var et jødisk komplott med sikte på verdensherredømme, og det faktum at enkelte ledende bolsjeviker som Leo Trotskij var jøder, sikret at protokollene vekket internasjonal interesse.

Henry Ford

I den engelskspråklige verden ble de raskt kjent. I ett år ble fem utgaver utsolgt i Storbritannia, og i USA finansierte Henry Ford trykkingen av en halv million eksemplarer. Den første utgaven på tysk var Ludwig Müller von Hausens oversettelse av 1920. Den ble fulgt av Alfred Rosenbergs utgivelse i 1923: Die Protokolle der Weisen von Zion und die jüdische Weltpolitik.

Nazister

I Sør-Afrika ble tre menn som hadde spredt en versjon av protokollene dømt til bøter for dette, men unngikk fengsel. Protokollene ble også utgitt i Italia i 1937. I Tyskland ble de pliktpensum for studenter. Adolf Hitler nevnte dem i Mein Kampf. De ble også oversatt til en rekke andre språk, og fikk en vedvarende appell i arabiske land.

Saudi Arabia

Av naturlige årsaker var ikke protokollene så poulære etter andre verdenskrig. Unntaket var Midtøsten og Nord-Afrika, der et stort antall arabiske og muslimske ledere gikk god for dem. Både president Gamal Abdel Nasser og Anwar Sadat i Egypt, kong Faisal av Saudi-Arabia og oberst Muammar al-Gaddafi i Libya nevnte protokollene i taler.

Norge

I Norge ble protokollene første gang utgitt i 1920 med tittelen «Den Nye Verdenskeiser. Zions Lærde Ældstes Protokoller, og stammet fra den engelske Nilus-oversettelsen. Under andre verdenskrig ble de utgitt i stadig nye opplag av den nazistiske okkupasjonsmakten. Norsk Front gav ut en utgave i 1940, og i 1944 kom en utgave med forord av Ørnulf Myklestad, Boken ble utgitt på norsk i 1999 på Nordisk Boktjeneste av NNSB (Norges Nasjonalsosialistiske Bevegelse) og Jan Erik Kvamsdahl.

Be for motparten

Norges avdøde super-fredforsker Johan Galtung refererte fra Sions vises protokoller, og ble straffet knallhardt av det av det norske akademiske miljø. Dette til tross for at han var tydelig på at han både kjente protokollenes opprinnelse og at han ikke var antisemitt. Han mente at deler av protokollene var interessante, som for eksempel de parter som omhandler gjeldsbyrde mellom land. Galtung var ikke så opptatt av hvem som hadde skrevet dem. Det er vi i motparten. Derfor håper vi det går bedre med oss enn den norske fredsforskeren.