Redningshund fikk ingenting

Foto: Norsk utvandrermuseum/motparten

Tekst: Christer Andre Mæland

Dato: 20.06.24

Medisinene skulle fraktes fra den Canadiske byen Anchorage i etapper med hundespann. Man holdt på å gi opp på grunn av vær og vind. Det var kuling i kastene og gradestokken løp løpsk i feil ende av skalaen. Da dukket nordmannen Leonhard Seppala opp. Uten ham og hunden Togo ville byen Nome i Alaska utvilsomt vært fortapt til difteri og død.

Sjokkdødelighet

Nome ligger 2° sør for polarsirkelen. Da difterien kom i 1925 bodde det ti tusen mennesker der, hvorav syv tusen var innfødte amerikanske indianere. De hadde ingen immunitet over hodet. Hvite nybyggere ble sjokkert vitne til at de innfødte hadde hundre prosent dødelighet.

Viktig telegram

Tre tusen hvite innbyggere slapp heller ikke lett unna. Omtrent èn av tre som ble smittet døde. Den lokale legen Dr. Welch fortvilte. Han forsøkte å isolere de syke fra de friske og fikk sendt et telegram til Anchorage. En sylinder som inneholdt antitoksinet ble pakket inn i beskyttende pels, og sendt så langt den kunne med jernbane. Den ankom Nenana, omlag hundre mil fra Nome.

Shannon forsøker

Det var førtifem minusgrader da hundekjøreren Shannon og spannet med ni hunder mottok serumet den 27.januar. Temperaturen fortsatte å synke til femti minusgrader! Da hundespannet nådde Tolovana stasjonen et døgn senere var tre av hundene døde og det var fortsatt veldig langt igjen til Nome. Shannon var hypotermisk med ansiktet svart av frostskader. Alt håp så ut til å være ute for de som var fanget i Nome.

Gal nordmann

Midt i dette kasoset av sorg, fortvilelse, kulde og død befant det seg en nordmann, Leonhard Seppala. Han meldte seg frivillig til å frakte serumet til Nome. I stiv kuling, med null sikt, og med temperaturer ned mot seksti minusgrader, satte han kursen mot Nome. Alle som var vitne til den gale nordmannen var sikre på at de aldri ville se mannen igjen.

Iskald snøstorm

Seppala valgte den tolv år gamle hunden "Togo" til å lede hundespannet, som besto av ikke mindre enn 19 hunder! Folk som var vitne til at nordmannen dro snakket senere om at hunden måtte være veldig dyktig, for vinden og snøfokket gjorde sitt til at sjåføren, - den gale nordmannen, ikke en gang så den første hunden foran sleden.

Mirakel

Seppala og Togo løp klarte utrolige 273 kilometer og dukket totalt uventet opp på neste stasjon, i det som senere bare har blitt kjent som "The Great Race of Mercy". Seppala og Togo klarte dobbelt så lang distanse som alle de andre deltagerne i stafettløpet for å få medisinen fram til Nome.

Sjarmøretappe

Seppala leverte serumet videre til en annen nordmann, Gunnar Kaasen og lederhunden hans "Balto". Kaasen ankom Front Street i Nome, klokken halv seks om morgenen 2. februar. Han og hunden hans «Balto» travet inn med medisinen og ble hyllet som helter i USA. Nærmest over natten ble Balto ble den mest populære kjendisen i landet, og like populær som Rin Tin Tin

Balto blir filmstjerne

Hollywood produserte en 30-minutters stumfilm om Balto med det klingende navnet, "Balto's Race to Nome", med Balto selv i hovedrollen. Det ble det til og avduket enn bronsesatatue av Balto i New Yorks Central Park. Balto var selv tilstede. Statuen står der den dag i dag hvis noen nostaligiske nordmenn føler trang til å se den.

Togo var best

Det er et paradoks at Leonhard Seppala ikke fikk noen oppmerksomhet. Statuen var spesielt smertefull å se på, fordi Seppala visste at Balto på ingen måte kunne måle seg med verken Togo eller noen av de andre hundene hans.

«Jeg har aldri hatt en bedre hund enn Togo. Hans utholdenhet, lojalitet og intelligens kunne ikke forbedres. Togo er den beste hunden som noen gang løpt i Alaska.»

Leohnard Seppala

Utstoppet

Det er faktisk mulig å se Togo på en mer livaktig måte enn Balto som bare har en stumfilm og en bronsesatue. Den ekte Togo er nemlig utstoppet og står på vakt ved Iditarod-museets hovedkvarter i Wasilla, Alaska. Iditarod er verdens mest kjente hundeløp, så det er ingen tvil om at ekte hundekjørere i dag har gjenreist Togo og Seppalas ære. Alle vet hvem som var de virkelige heltene sa serumet nådde Nome i 1925.

Blander kortene

Historien om norskamerikaneren Leonhard Seppala (1877–1967) er svært viktig for norsk utvandrer- og polarhistorie. Det handler om ekte gullgraverliv og hundekjøring. Seppala fant imidlertid ikke gull, men han ble verdens beste hundekjører. Derfor fikk han trene Roald Amundsens hundespann. Mange i verden, og spesielt i USA knytter Seppala til Balto, selv om ekte hundekjørere vet at det handler om Togo. (1916–1929).

Rin Tin Tin

Superstjernen Baltos eneste konkurrent på den tiden var Rin Tin Tin, en schæfer født i Frankrike, som ble reddet fra slagmarken i første verdenskrig av en amerikansk soldat, Lee Duncan, som ga ham kallenavnet "Rinty". Duncan trente Rin Tin Tin og fikk stumfilmarbeid for hunden. Han er den eneste hunden som kanskje kan konkurrere med norske Balto.

Farlige forhold

Begge hundene utførte sine heltedåder i svært farlige omgivelser. Den ene i krig og den andre i kulde. Begge reddet utvilsomt mange liv. Men selve årsaken til Baltos dåd er i dag mer eller mindre glemt. All elendigheten skyldtes en sykdom som i dag er mer eller mindre utryddet, men som har en svært lang og interessant historie. Vi må tilbake til før-kristen tid for å finne de første sikre nedtegnelser om den grusomme sykdommen difter

Folk ble blå

Legekunstens far, Hippokrates fra Kos i Hellas blir vanligvis sett på som den mest betydningsfulle personen i medisinens historie. Fire hundre år før Kristus beskrev han en fæl luftveissykdom som dannet noe læraktig og hvitt på madlene. Symptomene var først bare influensalignende med feber og sår hals, men utviklet seg raskt i en mer skremmende retning, der pasienten fikk blå hudfarge og pustevansker.

Tysker løste gåten

Den tyske bakteriologen Friedrich August Johannes Loeffler oppdaget samme sykdom på 1880-tallet. Han fant årsaken ved å identifisere Corynebacterium diphtheriae, bedre kjent som difteri. Etter det gikk det ikke mange år før man behandlet sykdommen med antitoksiner. I dag er sykdommen så godt som utryddet, men difteri var en gang en ledende dødsårsak blant både barn og voksne.

Dødelig og smertefull

Difteri er ubehandlet en skummel sykdom som er svært smittsom. Den spres både ved direkte fysisk kontakt og ved å puste inn aerosolisert sekret fra smittede. Etter Hippokrates opplevde verden jevnt og trutt utbrudd av sykdommen som tok livet av tusenvis av mennesker.

Kvelningsåret

Spania kalte utbruddet i 1613 "El Año de los Garotillos", - kvelningsåret. Etter det fikk New England fikk gjennomgå i 1735, der over tredve prosent av barn under ti år bukket under for sykdommen. Det mest kjente eksempel på utbrudd er likevel Nome i Alaska der hunden hundene Togo og Balto fraktet sine norske menneske-helter fram i isødet med livsviktig medisin.

Fordi sykdommen difteri var en vanlig infeksjon, ble det i 1952 innført vaksine mot difteri som inngått i barnevaksinasjonsprogrammet. I dag er det svært sjelden vi har tilfeller av difteri i Norge.