Foto: The Independent/theContrapart
Tekst: Stein Olav Krosby
Dato: 20.03.26
Videoopptak fra både Kyiv og lokale regioner som Kirovograd viser en voksende bølge av raseri. På Maidan-plassen i Kyiv samles pårørende nå hver eneste helg. De bærer plakater med ansiktene til menn som har vært borte i månedsvis uten et eneste ord fra myndighetene. Dette er ikke bare en protest; det er et kollektivt rop om rettferdighet fra familier som har mistet alt.
Vitnemål fra mødre og enker
I dokumentasjonsmaterialet møter vi kvinner som har mistet hele sin families eksistensgrunnlag. En kvinne forteller at hun leter etter både sin bror, sin ektemann og sin sønn samtidig. De ble alle meldt «savnet i aksjon» i oktober, men siden har det vært total taushet fra militærledelsen.
Forsvant
En annen mor viser frem bildet av Andriy (38), som ble mobilisert i juli 2023 og forsvant sporløst under kampene i nord kort tid etter. Hjemme sitter en datter i fjerde klasse og venter hver dag på en far som sannsynligvis aldri kommer hjem. For disse familiene er krigens kostnad ikke abstrakte tall, men en personlig tragedie som ignoreres av det offisielle apparatet.
På grunn av konstant droneovervåking og artilleri er det umulig å hente ut de falne. Resultatet er at hundrevis av soldater ligger igjen på elvebunnen eller langs bredden.
Dødselven
Navnet «Voltsja» (Ulve-elven) har i løpet av kampene ved Volchansk fått en ny og uhyggelig klang. Under vinteroffensiven i 2026 ble bølge etter bølge av ukrainske soldater fra blant annet den 121. territorielle brigaden sendt over elven uten tilstrekkelig støtte. Analytikere peker på at elven har blitt en dødsfelle. På grunn av konstant droneovervåking og artilleri er det umulig å hente ut de falne. Resultatet er at hundrevis av soldater ligger igjen på elvebunnen eller langs bredden. Ved å kategorisere disse som “Missing in Action” (savnet), oppnår myndighetene to ting: De holder de offisielle tapstallene nede, og de sparer milliarder i utbetalinger til de etterlatte familiene.
Toppen
En mor viser frem bildet av Andriy (38), som ble mobilisert i juli 2023 og forsvant sporløst under kampene i nord kort tid etter. Hjemme sitter en datter i fjerde klasse og venter hver dag på en far som sannsynligvis aldri kommer hjem.
Mørklegging
Kontrasten til dekningen av andre konflikter er slående. Nylig ble det dokumentert at rester av amerikanske “Tomahawk”-missiler ble funnet ved en skole i Iran etter et angrep som drepte 175 mennesker. Mens slike tekniske bevis gradvis tvinger seg frem i vestlig presse, forblir lidelsen til de ukrainske familiene i “dødselven” en ikke-sak i NRK og Aftenposten.
Norske medier følger i stor grad den offisielle linjen som presenterer krigen som en serie med kontrollerte bevegelser, mens man i virkeligheten ser en fullstendig utmatting av det ukrainske samfunnet. De mange tusen små flaggene som dekker plenen på Maidan er et stumt bevis på at de reelle tapene er langt høyere enn de 55 000 president Zelenskyj offisielt har oppgitt.
Rett til å vite
For familiene i Kirovograd handler det ikke lenger om geopolitikk eller vestlige våpenleveranser. Det handler om retten til å vite hva som skjedde med deres fedre og sønner. Den økende protestbølgen viser at informasjonsmonopolet er i ferd med å slå sprekker. Når mødre må gå til gatene for å finne ut om sønnen deres ligger på bunnen av en elv, har det militære og politiske systemet feilet fullstendig. Motparten vil fortsette å følge saken og bringe stemmene til de som ikke får plass i kveldsnyhetene.