Foto: Pixabay/theContrapart
Tekst: Rune Ollestad
Dato: 16.07.26
En rapport fra det geopolitiske konsulentfirmaet Asia Group konkluderer med at Kina er det landet som kom best ut etter stengningen av Hormuz-stredet. Rapporten peker på konkrete felt der Kina til og med tjente på krigen fordi de da hadde store lagre og kunne selge nøkkelprodukter til astronomiske priser. Fra før har Kina selvforyning av energi gjennom kull, kjernekraft og fornybar.
Naboene
Rapporten så nærmere på hvordan det gikk med India, Japan og Sør-Korea – samt andre fremvoksende økonomier i Sørøst-Asia som Thailand og Malaysia. Rapporten tok grundig for seg alle sektorer. Det vil i praksis si inkludert energi, landbruk og industriproduksjon. Konklusjonen ble at Kina sto igjen som den soleklare vinneren. På en elelr annen måte hadde de kalkulert med at noe slikt kunne skje, og stod klare til å forsyne nabolandene, - til blodpriser.
Har alt på lager
Rapporten pekte i detalj på Kinas enorme lagre av olje, men også på de store kullressursene. Sist men ikke minst viste rapporten at kinesernes ekstremt ambisiøse satsing på fornybar energi plutselig har begynt å gi resultater. Totalsummen ble at Kina ikke ble rammet av noe energi-sjokk. Der var det business as usual.
Asia veldig utsatt
Fordi rapporten er laget av et asiatisk konsulentfirma er det naturlig at den har hatt et spesielt fokus på akkurat Asia. Den peker korrekt på at åtti prosent av oljen og nitti prosent av naturgassen gikk til asiatiske markeder før sundet ble stengt. I tillegg kom en rekke andre kritiske råvarer som gjødsel. Derfor rammet krisen Asia mye hardere enn resten av kloden.
Hundre dagers import
Kinas energireserver forundrer mange. Fordi Kina kan sentralstyre store viktige avgjørelser fra høyeste hold får det konsekvenser for landets lagre. Når prisene på olje og gass var lave i fjor brukte Kina sine økonomiske muskler til å bygge opp enorme lagre. Det er verdt å merke seg at hele åtti prosent av økt kinesisk import i forkant av Iran-krigen gikk rett til lagre. Kina hadde ikke bruk for oljen men importerte mer likevel. Seniorforsker Erica Downs ved "Center on Global Energy Policy" mener Kina i januar hadde store nok lagre til å dekke over hundre dagers dagers import.
Toppen
Åtti prosent av økt kinesisk import i forkant av Iran-krigen gikk rett til lagre. Kina hadde ikke bruk for oljen men importerte mer likevel. Kina er i dag enormt store på fornybar energi, men fortsatt står kull for mer enn femti prosent av Kinas energiforsyning. Kina har også en mengde kjernekraftverk og har flere ben å stå på.
Ekstrem fornybar satsing
Kinas satsing på fornybar energi er også et bemerkelsesverdig kapittel. Landet som blir beskyldt for å forurense så mye er verdensledende når det gjelder fornybar energi. Bare i fjor installerte kineserne 315 gigawatt med ny solkapasitet. Det vil si at de på bare ett år la til mer enn halvparten av verdens solenergi. Det er usikkert om de klarer det men Kina har som mål at halvparten av Kinas energi skal komme fra ikke-fossile kilder innen 2030. Det virker som en umulig oppgave men det er ingen som lenger tviler på noe som helst når det gjelder Kina.
Langt lerrett å bleke
Skeptikerne peker på at kull i dag står for mer enn femti prosent av Kinas energiforsyning. Kina har også en mengde kjernekraftverk og har flere ben å stå på. På den annen side kan de enklere satse fornybart fordi det er staten som står for energiforsyningen, slik at fornybar-industrien ikke er i direkte konkurranse med kull og kjernekraft. I Kina ser man på totalen og om den er forsvarlig for hele samfunnet.
Kina var det eneste landet i Asia som hadde kalkulert med konsekvensene av en langvarig stengning av Hormuz-stredet. Det virker som om Kina de siste to ti-årene har begynt å høste fruktene av svært god planlegging innenfor en rekke områder, det være seg energi, teknologi og smart eksport og markedsføring av egne produkter.
Dominerer fornybar
Det er i dag liten tvil om at Kina også dominerer produksjon og salg av komponenter til solenergi. Det sørger lave priser som skremmer vannet av vestlige ledere. De er selvsagt bekymret for egen industri som har like store problemer med å konkurrere med kineserne som bilprodusentene har. Kanskje må man også her etter hvert inngå et kompromiss i vesten. Kan man ikke slå kineserne så må man samarbeide med dem. Bli partnere og la Kina bygge fabrikker i Europa der Europa sørger for femti prosent eierskap.
Hovedsiden