Foto: CNOOC/theContrapart
Tekst: Rune Ollestad
Dato: 27.08.26
Kinas første flytende vindmølle med strekkben og 16 MegaWatt turbin er et faktum. Den er imponerende ingeniørkunst. Den er imponerende stor. Den leverer imponerende mengder strøm. Den tåler imponerende mengder uvær. Den eneste dårlige nyheten er at den er imponerende skitten fordi fabrikkene som lager den bruker kull og materialene den er laget av må graves ned i jorden fordi man ikke kan resirkulere noe så giftig.
Rare ben
Strekkben, eller mer presist strekkstag, viser til forankringssystemet. Plattformen flyter, men holdes stabilt på plass av stramme, strekkstag som er ankret fast til havbunnen. Disse stagene begrenser bevegelsene mye mer enn vanlige forankringssystemer. Det gjør TLP-konseptet egnet for dypere vann og større turbiner, med potensielt lavere materialforbruk enn noen andre flytende løsninger.
"Grønn strøm"
Den nye kinseiske super-møllen skal kobles til Lufeng-oljefeltets strømnett og begynne å levere grønn strøm til offshoreoperasjoner i Sørkinahavet. Kineserne er med andre ord minst like gale som nordmenn. De leverer også dyr grønn strøm til noen som produserer fossil olje og gass som det skal lages billig strøm av. Når vi sier såkalt grønn energi, er det fordi slike gigantiske vindmøller ikke lager seg selv. De lages av stoff som det er nesten umulig å resirkulere. Verken fremstillingen av de store rotorbladene eller det som skjer med dem etter endt levetid er grønt. Tvert imot er det forbundet enorme forurensningsproblemer knyttet til både produksjon og vraking.
Tyfon sikker
Ifølge operatøren er plattformen bygget for å tåle tyfonforhold på nivå 17. Det gjør den nærmest usårbar for vær og vind. Det markerer også et stort fremskritt innen Kinas dyphavsteknologi for flytende vindkraft. I Norge liker man å tro man er verdens beste på havvind, men man har tydeligvis fortsatt litt å gå på før man når det kinesiske nivået.
Imponerende mål
Den nye plattformen ligger i Pearl River Mouth Basin. Der er bare tyve mil sørøst for teknologibyen Shenzhen i Guangdong-provinsen i Sør-Kina. Vindmøllen opererer på 136 meter dypt Størrelsen er det ikke noe å si på. Den ruver like høyt som en 110-etasjers skyskraper. Levetiden er oppgitt til 25 år. Denne vindmøllen kan faktisk lage ganske mye strøm også. Når den er i drift skal den levere 54 millioner kilowattimer såkalt grønn elektrisitet til oljefeltet årlig. Dette tilsvarer omtrent 15 000 kubikkmeter fyringsolje og reduserer karbondioksidutslippene med 35 000 tonn.
Noe er bedre enn før
Hvis man skal forsøke å si noe miljøvennlig om denne typen plattformer, må det være at de, sammenlignet med halvt nedsenkbare plattformer, krever mye mindre stål per megawatt. De har større stabilitet også. Teknologien er ansett som en av de mest utfordrende innen flytende vind. Det er seriøs ingeniørkunst vi her snakker om. Foreløpig har ikke verden sett kommersiell bruk. Det høres flott ut at den kan være langt unna, men da må også kablene som frakter strømmen være lengre.
Toppen
Den er høy som en skyskraper og leverer enorme mengder strøm. Den kan også tåle orkaner og skikkelig norsk uvær, men å hevde at den leverer grønn strøm er en sannhet med modifikasjoner. Det er godt dokumentert at produksjon av rotorbladene har et stor miljøavtrykk og det er like kjent at man ikke kan hvide baldene i en resirkuleringsovn når de er ved veis ende.
Norge verken størst eller best
For det norske havvindmiljøet er nok dette både gode og dårlige nyheter. Ingen liker å bli slått av kineserne, spesielt ikke på noe man hevder at man er verdens beste til å utføre, men på den annen side. Alt som gir bransjen et puff i riktig retning og gjør den litt mer grønn mottas med takk.
Fotballbaner
Vindmøllehaterne og de ekspertene som har satt hele bransjen i vrangstrupen mangler imidlertid ikke argumenter for å bevise at dette er noe djevelskap. Sammenlignet med hva for eksempel et atomkraftverk produserer, eller kostnadene for å produsere strøm fra gass, virker vindmøller på havet som ren galskap. Den nye kinesiske supermøllen er intet unntak. Den veier 7800 tonn og opptar et vindfylt område tilsvarende 7,5 fotballbaner.
Utenfor allfarveid
Dimensjonene krever dermed materialer og byggemetoder som kan tåle ekstrem påkjenning. Dette er en av grunnene til at direktøren for China Center for Energy Economics Research ved Xiamen University, Lin Boqiang, uttalte til den kinesiske avisen Global Times, - at prosjektet representerer et viktig teknologisk gjennombrudd. Direktøren peker på at flytende vindsystemer med denne teknologien kan bevege seg langt utover grensene for kysten og bruke vind der den ikke er til sjenanse for noen. Direktøren vedgår imidlertid at kostnadene fortsatt er en hovedutfordring. Det var alt annet enn billig å lage den nye supermøllen.
De fleste har snudd
Naturvernforbundet i Norge har gått fra ukritisk støtte til havvind, til å bli sterkt kritiske til vindmøller generelt. De fokuserer mest på naturinngrep. De snakker nå om “grønn kolonialisme” og industrialisering av landskap. De er også bekymret for møllenes kullsorte opprinnelse. Det meste lages i Kina. Også innen forskningsmiljøer har man snudd om vindmøller. Det pekes på at vindkraftens material- og energibehov gjør den mindre ren enn det man hadde håpet på. Den tidligere norske diplomaten Sverre Jervell har pekt på at uten kinesisk kullkraft hadde vi ikke hatt billig vindkraft. Han sier rett ut at vindmøllene har en kullsort fortid.
Enormt miljøavtrykk
Problemet er at blader og rotorer stammer fra svært forurensende produksjonsanlegg i Kina. De største kinesiske produsentene er Goldwind, Mingyang, Envision, Sinoma, China National Building Material (CNBM), Zhongfu Lianzhong, Sinoma Wind Power Blade og Shanghai Electric. De har store fabrikker i provinser kjent for stor stål og sementindustri med høyt kullforbruk. Det er et enormt paradoks at energien som brukes til å produsere bladene og stålkomponentene til Norges grønne mirakel kommer fra kullkraftverk med høyt karbonavtrykk.
Hovedsiden