v.øverst: Princess Anne på hovercraft-museum
h.øverst: Bond-båt på hovercraft-museum
midten: Moderne farkost i drift
Tekst: Aurelia Cotta
Dato:15.01.24
Foto:Hover travel
Det er ikke mer enn femti år siden man i Norge snakket om at luftputefartøyet var fremtiden for transport. Vi ble lovet luftpute-mopeder, luftpute-biler, luftpute-tog og luftpute-båter! Den amerikanske bilfabrikken Ford skrøt av en fremtid med biler uten hjul. Slik gikk det ikke. Høye kostnader og støy var var blant årsakene. Men det var kanskje fremtiden likevel? Vi opplever en rennesanse for luftputefartøyene!
God butikk
På grunn av global økningen i havnivået og utvisking av grensen mellom land og hav merker man i dag et økende behov og en større vilje for investeringer i denne typen fartøy. Gamle bryggeanlegg blir avlegs. Store områder blir lagt under vann, og dybdeforholdene er ofte ikke egnet til tradisjonell båtdrift. Derfor har plutselig hovercraft-fartøyene blitt god butikk. At de også er mye snillere mot økosystemene er selvsagt et pluss i en tid da dette er viktig for mange mennesker.
I drift
Portsmouth i England har daglig avgang med luftputefartøy klokken 12:30. Fartøyet svever bare centimeter over vannoverflaten og er den raskeste måten å nå Isle of Wight, en øy utenfor sørkysten av England. Ved oppstart, når puten blåses opp, brøler motorene som på et passasjerfly. Så løftes båten 1,6 m opp i luften og glir ut i den engelske kanal. Støyen reduseres merkbart, og under normale forhold er det en dempet behagelig opplevelse for passasjerene.
På museum
I luftputefartøy-museet i Portsmouth England kan man se både militære og sivile luftputefartøy, og til og med de to luftputebåtene som var med i James Bond-filmen Die Another Day. For besøkende blir det ganske fort klart hva som var årsaken til luftputefartøyenes død. For eksempel er fartøyet prinsesse Anne er et gigantisk monster, like lang som en Boeing 747, og nesten like bred. Anne er den største kommersielle luftputebåten bygget i England, og var drevet av enorme Rolls-Royce fly-turboprop-motorer, med diameter 6,3 m. Støyen fra disse kunne skremme vannet av den modigste passasjer.
Militære kunder
Til tross for den kommersielle lufputedøden fortsatte bedrifter i England å produsere denne typen fartøy. I Portchester finner du Griffon Hoverwork, et selskap som har levert over to hundre militære luftputefartøy de siste femti årene til 41 land. På listen over klienter finner vi Canada, New Zealand, Colombia og Japan. Griffon opplever i disse dager økende interesse fra kommersielle prosjekter.
Sivile bestiller
Japanske myndigheter har bestilt tre luftputefartøyer for å koble byen Oita i Nord-Japan til flyplassen på andre siden av bukten. I motsetning til The Princess Anne på museet i Portsmouth, er fartøyene en ny generasjon stillere og mer drivstoffeffektive luftputefartøyer. Det spesielle og det geniale i prosjektet er ifølge bedriften at man kan levere passasjerer rett til dørene til flyplassterminalen uten behov for en kai eller forbindelsesbuss.
Toppen
Satser stort
I USA bygger Textron-verftet i New Orleans 73 neste generasjons Ship-to-Shore Connector (SSC) fartøy for US Navy og Marine Corps. Fartøyene har evnen til å lande på 80 % av verdens strandlinjer og vil ha en forventet levetid på 30 år. De er designet for å erstatte en flåte på 91 fartøyer utviklet fra en tidligere amerikansk design fra 1960-tallet. Neoteric Hovercraft i Indiana i USA har produsert mer enn tusen luftputefartøyer til privat bruk. Disse brukes til kappkjøring, søk og redning, miljøstudier og andre vitenskapelige oppgaver.
Gammel oppfinnelse
Konseptet med luftputefartøyet er eldre enn du kanskje tror. For hundrevis av år siden innså båtbyggere at skip kunne reise mye raskere hvis de var i stand til å løfte skroget, eller deler av det, opp av vannet. Den første omtalen av et luftputekjøretøy var i 1716. På 1870-tallet kom den britiske skipsbyggeren John Thornycroft på ideen om å injisere luft under båtene sine for å redusere friksjonen. Han var i stand til å bevise at hans luftsmurte skrog var effektive med små modeller, men teknologien ble ikke utviklet tilstrekkelig til å fungere på fullstørrelsesfartøyer.
Startvansker
Først på 1950-tallet forsøkte England seg på luftputefartøy. Kanskje burde de heller ha forsøkt å stjele et russisk fartøy, for i begynnelsen gikk arbeidet ikke helt etter planen. Den britiske ingeniøren Christopher Cockerell ville kanalisere luft inn i en smal stråle rundt kanten av et fartøys omkrets, og danne en gardin av bevegelig luft som skulle begrense lekkasje. Det gikk ikke så bra, men i I 1955 klarte han å bygge en fungerende modell av i balsatre som virket hvis det var blikkstille på vannet. Det er det ikke så ofte rundt de britiske øyer.
Russerne lo
Fire år etter og med støtte fra det regjeringsstøttede National Research Development Corporation, bygde Cockerell til slutt SRN.1. Den lignet en flygende tallerken med et enormt luftinntak i midten. Den 25. juli 1959 krysset han, til latter fra fremmøtte spioner fra Sovjetunionen, den engelske kanal i sin SRN.1. Luftputebåten slet voldsomt med å overvinne bølger, så etterhvert ble løsningen hans et stadig større og tyngre gummiskjørt rundt kanten på fartøyet for å øke høyden.
Pionerer
Hovertravel, som driver tjenesten i Portsmouth i England er søsterselskapet til Griffon Hoverwork, en britisk produsent som sporer sine røtter tilbake til Sir Christopher Cockerells luftputefartøy på 1950-tallet. I England er transportmåten derfor sytti år gammel, men i Russland kan de om få år feire hundreårs-jubileum. De startet allerede på tredve tallet!
Tvinger seg fram
I dag er det mye som tyder på at fremtiden vil gi oss flere, større og bedre elektriske luftputefartøy. Luftputebåten kan fly over sand og gjørme uten å skade økosystemene. En annen fordel er at passasjerer kan gå ombord enten det er høyvann eller lavvann. På grunn av økende vannstand og overfylte storbyer flyttes hovedsteder, og det skjer endringer i et tempo som gjør tradisjonelle kaianlegg avlegse. I Indonesia, et land med 250 millioner innbyggere flytter man nå hovedstaden Jakarta til øya Kalimantan.
Hovedsiden