Feige og hykleriske journalister

Tekst: Jesper Enerstvedt

Foto:motparten/faksimile-Dato: 20.november 2023

20.november 2023

Presseetikken står til stryk når NRK bretter ut livet til en norsk mann og hans familie i Filippinene, sa kommentator Christina Pletten i Aftenposten. I dokumentarserien «Ingen elsker Bamsegutt» har NRK og journalist Tore Strømøy tatt med nordmenn inn i livene til en norsk familiefar, hans kone og sønn, som ikke har penger til å komme seg fra Filippinene til Norge.

Barn, dumme og fattige

Aftenpostens kommentator har forklart at hun mente NRK gikk for langt og at hun reagerte sterkt på det hun tolket som brudd på god presseskikk. Hun viste blant annet til vær-varsom-plakatens bud om at pressen ikke skal utnytte mennesker som ikke fullt ut forstår hva de stiller opp på. Hun viste også til at plakaten sier man ikke skal involvere barn. Vær varsom plakaten spesifiserer nemlig forhold som, dersom man leser mellom linjene, angår "barn, dumme og fattige".

Plakaten sier:

-Pressen skal ta særlig hensyn når de omtaler barn, også når foreldre har samtykket til det. Barns identitet skal særlig skjermes i saker som handler om rettssaker, tvister og barnevernssaker. -Pressen skal ikke utnytte mennesker som ikke fullt ut forstår hva de stiller opp på. Media skal ikke misbruke noens følelser, manglende medietrening, uvitenhet eller sviktende dømmekraft.

Sure kommentarer

De sure kommentarene fra Aftenposten-journalisten har altså solid forankring i den omtalte plakaten, men har likevel fått mange til å reagere. Pressen som er så ivrige etter å forsvare den ressurssvake familien og skjerme barnet, hadde ingen problemer med å hente opp en 32 år gammel dom der faren i familien fikk en betinget dom for utuktig omgang med mindreårige, selv om han etterpå ikke har gjort nye lovbrudd som har resultert i soning av den betingede dommen.

Hyklerisk

Pressen, med vær varsom-plakaten i hånden, hevder de forsvarer 15-åringen i familien, men har ingen motforestillinger mot å fremstille faren som en overgriper på førstesiden i avisen, med de konsekvensene dette har for guttungen. Nå kan femten-åringen i hvert fall ikke komme hjem til Norge uten å bli mobbet på skolen. Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at dette er langt mer traumatisk for gutten enn å bli fremstilt som et barn i en familie med dårlig råd.

Feigt

Folk peker på at en slik måte å gjemme seg bak objektivitet og god moral er svært hyklerisk av pressen. Kanskje burde de legge til noen setninger i vær varsom plakaten. For eksempel kan punktet om at pressen skal ta særlig hensyn når de omtaler barn få bisetningen; med mindre barnet allerede har vært omtalt i pressen. Da er det fritt fram å dynge på med belastende og ødeleggende informasjon, selv om barnet tidligere bare har fått positiv medieomtale.

For alltid

Evig eies kun et dårlig rykte er melodien i den norske pressen, og den er ikke redd for å omtale saken på førstesidene og i beste sendetid på TV. Den omtalte "bamsemannen" sonet ferdig sin straff for 32 år siden, så pressen tar verken foreldelses-hensyn eller tilgivelse med i beregningen når de omtaler saken. Den norske journalistiske moral er i beste fall temmelig hul, og i verste fall svært kynisk og skadelig for dem de omtaler.

Barnevern

Mange mennesker mener Strømøy har synligjort et stort problem, men blir kneblet av journalismens såkalte objektivitet og utdaterte vær varsom-plakat. For eksempel står det i vær varsom-plakaten at barn ikke skal få komme til orde dersom de er involvert i barnevernssaker. Sett i lys av internasjonal kritikk av det norske barnevernet fremstår det veldig rart at det bare er overgriperen som får komme til orde, mens den fornærmede skal knebles.

Slum-tyver

For mange mennesker er det helt opplagt at det blant sultne mennesker finnes noen som stjeler mat. I ressurssvake miljøer er det også et stort og variert innslag av ulike typer kriminalitet og mennesker som gjør feilvurderinger. Men at en godt lønnet presse skal kvie seg for å synligjøre mennesker i slike grupper blir helt feil. Det er den prisen samfunnet må tåle når de selv har sørget for elendigheten.

Ingen priser

Det kan se ut som pressen har satt seg på en hvit objektiv sky og unnlater å synligjøre virkeligheten. Historisk ser vi en rekke eksempler på hvorfor det har blitt slik. Høgskolelektor Magne Lindholm har i et doktorgradsarbeide gått gjennom journalistprisene som er delt ut i perioden 1954 til 2014. Hverdagsjournalistikken fikk ingen priser.

Blind ideologi

Journalistprisene er journalistenes egne uttrykk for hva de regner som det beste i eget fag. Prisene har lagt igjen et spor fra hvert år de er delt ut. Det gjør det mulig å sammenligne journalistenes ideologi gjennom en lang periode. Journalistyrkets forestilling om sin egen selvstendighet og objektivitet lar seg ikke skjule. Dette er helter og verdensmestre som gransker seg selv og lager sine egne regler.

Går i takt

På 1950-tallet var journalister en del av partipressen. Den var en del av organisasjonssamfunnet, og journalistene i partipressen så det ikke som sin oppgave å overprøve det som var bestemt i partienes organer. Journalistene har god trening i gå i takt med maktapparatet.

Amerikansk teori

Lindholm beskriver 1970-tallet som en oppløsningsfase som har formet norsk journalistikk. Han peker på at forestillingen om en uavhengig og kritisk journalistikk ble utviklet i denne perioden. Den var en norsk variant av den liberale angloamerikanske presseteorien. Journalistikken i denne oppløsningens tid vendte seg også mot nye temaer. Journalistene skulle skrive om alt fra den tredje verden til homofili. Både den indre og ytre verden skulle belyses og grenser skulle sprenges. Den konvensjonelle mening ble utpekt som et problem.

Utenriksheltene

Mange ting har holdt seg i hele den undersøkte perioden. Den selvstendige reporteren har spilt heltens rolle fra femtitallet til i dag. De største heltene er gjerne utenriksreporterne. En grunn til det er at de har større frihet. Det kommer tydelig frem i dagens journalistikk der man kjører frem enkelt-journalister så de knapt rekker fra en krig til en annen. Her finner vi folk som Per Egil Hegge, som rapporterte fra Tsjekkoslovakia i 1968, Hans Wilhelm Steinfeldt som rapporterte fra Moskva, og Anders Sømme Hammer fra Afghanistan. I dag ser vi Bent Skjærstad rapportere fra Kharkiv til frokost og fra Ghaza til kvelds.

Ideologisk alibi

Siden mediekonsernene fikk kontroll over norsk presse rundt 1990, har rammene til journalistene blitt mer økonomiske enn politiske ifølge medieforskere. Særlig peker de på mediekonsernenes inntjeningskrav. Skup-prisen er et slags ideologisk alibi for den seriøse journalistikken.

Bra for eierne

Gjennom denne prisen hevder pressen sin faglighet og overlegne metode. Dette er egenskaper som passer mediekonsernenes eiere godt. Skup-prisen viser også at den sosiologisk orienterte perioden i norsk journalistikk er en saga blott. Skup er en pris for avsløring. Prisen hedrer skandalejournalistikk, ifølge Lindholm

Legitimerte seg selv

Lindholm mener journalistene formulerte sitt såkalte samfunnsoppdrag gjennom en revisjon av vær varsom-plakaten på 70-tallet. Pressehistorien viser at det de kaller et samfunnsoppdrag ikke er noe som er gitt av samfunnet til journalistene. Tvert imot. Det er formulert av journalistene selv for å legitimere sin privilegerte posisjon i samfunnet.

Uvitende mennesker

En av de mange som er kritiske til det de kaller kaller hyklerisk og feig journalistikk er den svenske medieforskeren Olof Petersson. Han kritiserer journalistene for å ha en spesiell oppfatning og virkelighetssyn. Dette fordi de har for stor tro på sine håndverksmessige og profesjonsideologiske synspunkter. Journalismens verdensbilde består av makthavere, det uvitende folket og journalistene.

Populistisk

Selv om journalistikken er tilsynelatende uavhengig av politiske vridninger, påvirkes journalistikken av sin egen profesjonsideologi. Medias aktører er ikke uavhengig av seg selv og egne metoder. Journalisten har tatt sitt samfunnsoppdrag svært alvorlig og tar seg selv svært høytidelig. Petersson ser journalismen som et uttrykk for at de journalistiske metodene har blitt til en populistisk ideologi.

Fritar seg selv for ansvar

Objektivitetsidealet fritar tilsynelatende journalisten for moralsk ansvar. Ved at nyhetene tilfredsstiller objektive kriterier er avisene nødt til å skrive om de samme sakene, hvis ikke tar de ikke vare på sitt samfunnsoppdrag. Den journalistiske profesjonsideologien er derfor blitt flinke på å ikke bedømme hva som er rett og galt. Derimot er det en viktig journalistisk ”sans” å avgjøre hva som er viktig og uviktig.

Hemmelige

Disse refleksjonene om hva som legges til grunn for de valgene som er gjort, altså de journalistiske metoderapportene, holdes ”hemmelig” i den forstand at metodiske valg ikke blir gjort rede for i nyhetene. ”Det er foretatt en journalistisk vurdering” heter det ofte, uten at noen egentlig er helt klar over hva det innebærer. Nyheten gir inntrykk av å være et resultat av umiddelbar observasjon og tildekker på den måten sin tilblivelse.

Ikke for fattige

Dette fratar journalistene og redaksjonen ansvaret for det som står på trykk fordi det tilsynelatende kun er ren informasjon som blir formidlet, mens det i realiteten er kommunikasjon av andres budskap. Dermed kan ikke fattige og ressurssvake komme til orde i det hele tatt, noe Tore Strømøy nå har oppdaget konsekvensene av.

Dogmatisk

Jonas Gjendemsjø argumenterer i sin masteroppgave i medievitenskap på Universitetet i Oslo, for objektivitetsidealets problemer består av en overfokusering på en objektiv metode i vitenskapelig forstand, og at dette gjør journalistikken instrumentell og dogmatisk. Han peker også på vær varsom-plakaten som ble publisert i 1936. Der formuleres blant annet et samfunnsansvar og ønsket om en uavhengig presse.

Må synligjøres

For alle utenom journalistene selv og mediehusene de representerer, er det opplagt at nordmenn som ikke ble tildelt de sterkese kortene ved fødsel også må få komme til orde. Også fattige må synligjøres gjennom intervjuer, selv om de har barn og både stjeler i butikken og smugler brennevin på fritiden. Det vet også pressen innerst inne, fordi det er pensum på journalisthøgskolen at man skal hjelpe de svakeste.

Vise ansikt

Det er også pensum at en hver sak må henges på noen personer i levende live. Noen må stå fram, ellers har man ingen sak. Det gjelder uansett om man har all verdens troverdige kilder, og at redaktøren står fram og går god for sannhetsgehalten. Ingen ansikt - ingen sak.

Sky-journalistikk

Det er skremmende at journalister i ramme alvor mener at kolleger med høy lønn og bra utdanning skal stå på utsiden av ghettoer og titte inn. Eller gå inn flankert av kameramenn og livakter. På trygg avstand av de ressurssvake, "dumme", som bor der med sine familier, skal journalisten våge seg inn i slummen og lage en spennende stjerne-reportasje.

Rulleblad

Hvis man vil fattigdom til livs må de fattige få stå frem, enten den journalistiske elite liker det eller ei. Det kan ikke være sånn at en modig redaktør beordrer en journalist til å intervjue noen i slummen, men legger til at journalisten for guds skyld må finne noen uten rulleblad.

LEDER-ARKIV