Helge grunnla Kiev

Tekst: Stein Olav Krosby

Dato: 27.03.23

Foto: Viking-statue Kiev / Pixabay

I 882 tok norske Helge makten i Kiev og grunnla offisielt Kievriket. Slaverne kalte ham Oleg, og dynastiet hans overlevde hele Kievrikets levetid, Hans etterfølgere utvidet arealet. Olegs vikinger passet godt på sin handelsrute mellom Norge og Konstantinopel, eller Miklagard, som vikingene selv sa. I år 980 kom Vladimir 1, eller Vladimir den store til makten. Mest sannsynlig hadde han også norsk blod i årene, men uansett hva det var ble han til slutt hetende Vladimir den hellige.

Miklagard

Ved utløpet til Svartehavet lå vikingenes mål Konstantinopel, dagens Istanbul og tidligere Bysants, som vikingene kalte Miklagard. Byen var hovedstaden i Det bysantinske riket. Keiseren i Konstantinopel hersket over Balkan og Lilleasia. Han omgav seg med en prakt og luksus som vikingene aldri hadde sett maken til. Slike rikdommer var akkurat hva vikingene var ute etter, og i år 860 plyndret vikingene Konstantinopel for første gang.

Brutale

Vikingene var kjent for å hugge ned alle som kom i veien for dem. På den måten tvang de keiseren til å gi dem gull slik at borgerne i byen skulle få fred. De skandinaviske vikingene var fryktløse, og senere måtte keiseren betale store summer for å unngå ny plyndring, og for at vikingene ikke skulle ta over makten i hovedstaden Konstantinopel. Det var derfor av avgjørende betydning å skape et godt forhold til disse storvokste barbarene.

Dyktige

Keiseren stolte ikke på skandinavene. Skulle de handle i byen heretter måtte vikingene gå igjennom en spesiell port, fulgt av keiserens menn. Våpnene måtte de legge utenfor porten, og de skulle ikke være flere en 50 av gangen. Keiseren var likevel svært opptatt av vikinger, og ville for en hver pris ikke miste kontakten, verken med handel eller som partnere i krig. Keiserens mest betrodde menn rapporterte at vikingene var hadde spennende handelsvarer og var dessuten både dykjtige håndverkere og krigere.

Luksusartikler

Den muslimske handelsmannen og skriftlærde Al-Mukaddasi så at man fra vikingene kunne få pelsverk av ekorn, røyskatt, mår, mink, rev og farget hare. Vikingene solgte muslimene voks og never, fisk, tretønner, honning, geiteskinn og hestehud, falkefugler, eikenøtter, hasselnøtter, storfe, sverd og rustninger. Amber, rødlig gull og fossilt harpiks vikingene fant langs den baltiske kysten ble høyt verdsatt og ble en bærebjelke i vikinghandelen.

Slaver

Svært verdsatt var også slavene. Vikingene fanget mange blant de østeuropeiske folkene. En omreisende muslimsk geograf Ibn Hawkal beskreve at vikingene hadde en blomstrende slavehandel. Et annet viktig øyenvitnene til vikingenes aktiviteter var Ahmed ibn Fadlan. Ibn Fadlan var en faqih, en ekspert på islamsk rettsvitenskap. Han fungerte som sekretær for en delegasjon sendt av kalifen al Muqtadir i 921 til kongen av bulgarerne, som hadde bedt om hjelp til å bygge et fort og en moske.

Tatoveringer

Omtrent en femtedel av Fadlans fortegnelser er viet vikingene. «Jeg har aldri sett mer perfekte fysiske eksemplarer, høye som daddelpalmer, blonde og røde,» skrev han. «Hvert menneske har en øks, et sverd, og en kniv og holder på dem til enhver tid.» Mennene, han observerte, var tatovert med mørke grønne tall «fra fingerneglene til halsen.

Gull BH

Fadland beskrev vikingkunst som smykker og kroppslige ornamenter. Han beskrev også vikingkvinner iført nakkeringer av gull og sølv, «en for hver 10 000 dirham». Kvinnene hadde grønne glassperler av leire. De handlet perler mellom seg og betale én dirham per perle. De hadde også på seg fargede perler, store ovale brosjer og ting som dinglet. Det var kniver, nøkler og kammer, og hva Ibn Fadlan beskrevet som «breastboxes» laget av gull, sølv og tre.

Øl og koteletter

Ibn Fadlan var ikke like imponert hva vikingenes hygiene angikk. De er de skitneste av Guds skapninger, sier han, – selv om han erkjente at vikingene vasket sine hender, ansikter og hoder hver dag. Dessuten var det andre ting Ibn Fadlan stusset over. Vikingene var veldig glade i svinekjøtt, og mange av dem elsket også en gjæret drikk Ibn Fadlan ofte nevnte som en del av vikingenes daglige kost.

Kremert

Fadlan var også vitne til den dramatiske begravelsen av en høvding som ble kremert med skipet sitt på elven Volga. Ibn Fadlan beskriver dystre detaljer om den døde lederen lagt ut i båten sin midt i et skattkammer av dyre ting, rik mat og sterk drikke, samt en hund, hester, okser og fjørfe, og ledsaget av kroppen en slavejente som hadde meldt seg frivillig for æren av å bli slaktet og brent med sin herre.

Harald Hardrådet

På 1000-tallet hadde keiseren flere tusen væringer eller vikinger som livvakter og leiesoldater. De ble brukt i kriger mot araberne. Lederen for vikingene var kong Olav den helliges 20 år yngre halvbror Harald Hardåret.Norrønt: Haraldr harđrádi), født 1015 død 25.September 1066, var norsk konge fra 1046 – først sammen med Magnus den gode, siden enekonge fra 1047 til 1066 da han falt i i slaget i Stamford Bridge.

Begravet i Trondheim

Han ble senere begravet i Mariakirken i Trondheim i Norge. Da denne kirken ble revet, ble han begravet på nytt i Helgesenter kloster på den andre siden av Nidelva. Han var sønn av Sigurd syd på og halvbror til Olav den hellige.

Elisaveta

Han var den tredje norske konge ved navn Harald. Han var bare en guttunge da han ble med broren Olav den hellige på flukten til Gardarike i 1028. Da Olav vendte tilbake til Norge to år senere var Harald med, og han var en av de meget få av Kong Olavs hær som unnslapp etter slaget på Stikkelstad. Han kom seg over til Sverige og videre over Gardarike til Bysants. Vinteren 1045 giftet Harald seg med Elisaveta. Hun ble født i Kiev som datter av Fyrst Jaroslav I av Kiev, og prinsesse Ingegjerd Olofsdatter av Sverige. Som Norsk dronning fikk hun navnet Elisif.

Væring-garden

Den bysantinske (østromerske) keiseren holdt seg med en avdeling av skandinaviske leiesoldater, altså en slags fremmedlegion; den såkalte Væring-garden. De var viden kjent for å være spesielt fryktløse, sterke og dristige, og keiseren satte særlig stor pris på dem. En må tro at den unge Harald, som både hadde kamperfaring og var av kongelig byrd, ble ønsket hjertelig velkommen, og at han visste å vise gjengjeld for gjestfriheten. I løpet av de sju årene han var i Bysants gjorde han en kometkarriere, og ble snart utnevnt til øverstkommanderende for væring-gaden. Skal man oversette dette til moderne militær stilling, ville han vel vært noe tilsvarende regimentssjef. Sagaene regner opp de militære aksjonene Harald deltok i. Det skal være i alt 18 større slag rundt om i middelhavslandene, blant annet på Sicilia og i Nord-Afrika, og han var med å erobre over hele 80 byer.

Vil hjem

Harald Hardråde fikk vite om at nevøen Magnus Olavsson var blitt til konge i Norge. Harald mente han selv hadde krav på kongeverdigheten og dro hjem. De er bevart et bysantinsk manuskript som forteller om Harald. Det ble oversatt og kommentert av historikeren Gustav Storm i 1884: Harald var sønn av kongen i Varangians, og hadde til bror Olav, som etter sin fars død arvet fars rike og gjorde sin bror Olav til den annen i riket etter seg. Men etter at keiser Mikhael og den følgende keiser, hans søstersønn, begge var døde, ville Harald i keiser Monomakhos tid dra hjem til sitt land; men det ble ikke tillatt ham, og man la hindringer i veien for hans reise. Likevel kom han seg unna i hemmelighet og ble konge i sitt land i stedet for nevøen Magnus; og han hadde vært vel tilfreds med å være utnevnt til manglabites og spatharokandidatos, og også som konge bevarte han troskap og kjærlighet mot romerne.

Saltmat, sjømat og gull

Harald reiste ganske brått fra Bysants; bysantinerne sier rett ut at han deserterte fra en høyt ansett offisers stilling. Videre forteller sagaene at Harald og hans menn var over all måte rike da de vendte hjem. Skipet deres var søkklastet med gull og kostbarheter. Etter alt å dømme skal vi ta det bokstavelig. I løpet av Haralds tid i Bysants hadde tre keisere dødd. Bysantinerne hadde den skikken at ved keiserens død hadde gardistene rett til å plyndre palasset og stikke alle de kostbarheter de fant i sin egen lomme. Og selvfølgelig hadde de rett til utbyttet ved plyndringer i vellykte felttog. Harald, som høy offiser, hadde krav på den største andelen av byttet. Kort sagt, det er sant at Harald og hans menn var ufattelig rike da de kom hjem; så rike at de var i stand til å dreie politikken. Dessuten hadde de en militær kompetanse som overgikk det meste hjemme i Norge.

Begynnelsen på slutten

Harald ønsket å ta over England, han seilte over med en stor flåte – på ca. 300 skip – sammen med sønnen Olav. Reisen gikk via Shetland og Orknøyene. Harald Hardråde og store deler av hans styrker tapte slaget ved Stamford Bridge 25. september 1066. Harold Godwinssons hær led også store tap, og det gjorde at den ble et lett bytte for Wilhelm Erobreren senere på året da han kom over fra Normandie. Olav tok farens lik tilbake til Norge hvor det ble gravlagt i Trondheim. Slaget ved Stamford Bridge ses på som vikingtidens slutt og begynnelsen på middelalderen i Norge.

Surt tap

Kong Harold Godwinson aksepterte en våpenhvile med de overlevende, inkludert kong Harald Hardrådes sønn Olav, og nordmennene fikk dra hjem mot at de sverget på at de aldri ville angripe England igjen. De overlevende fikk plass i 24 langskip. Det er ikke kjent hvor mange som ble drept, men det antas at det var flere tusen. Historisk sett har man sett på slaget som en markering av slutten på vikingtiden. Norske vikinger herjet også senere både i på de britiske øyer og Irland, men tiden var nå en annen da den kristne middelalder også formet Norge.

Lite futt igjen

Maktforholdet mellom Norge og England tok en ny vending etter slaget. Norge hadde lenge plyndret og erobret deler av De britiske øyer. Etter kong Harald Hardrådes fall, delte hans sønner Magnus og Olav Kyrre kongeriket Norge. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Tilnavnet fikk han blant fordi hans regjering inngikk forlik med danskekongen og den engelske kongen.